Ei setning frå dagens tekst grip meg. ”Dette er ting som jamvel englar lengtar etter å sjå inni.” Og eg tek til å tenke på eit dikt av svensken Tomas Transtrømer. Same mann, men i eit anna dikt, snakkar om å bli ramma av nåde. Det likar eg, og elles likar eg diktet under. Det vert eg aldri ferdig med.

Inne i den veldige romanske kirken stod turistene tett

I halvmørket

Hvelv etter hvelv gapende og intet overblikk

Noen lysflammer blafret

En engel utan ansikt omfavnet meg

Og hvisket gjennom hele kroppen :

Ikkje skam deg over at du er menneske, vær stolt!

Inni deg åpner seg hvelv etter hvelv uendelig

Du blir aldri ferdig, og det er som det skal være.

Eg var blind av tårer

Og ble skubbet ut på den solglødende piazzaen

Saman med Mr. Og Mrs. Jones, Herr Tanaka                    

Og Signora Sabatini

Og inni dem åpner seg hvelv etter hvelv uendelig.

(Tomas Transtrømer)

1. Peter 1,10-12