Kjære Gud, ber jeg: - Hvis det er så at Norge er fritt, la meg få komme hjem til alle mine kjære, du kan ikke la meg dø nå. Og som om jeg vil gi Vår Herre en logisk begrunnelse, føyer jeg til: - For hvis jeg dør hvem skal da få gitt beskjed om dem som falt på veien?

Dette skriv Oscar Magnsson i boka ” Jeg vil leve” frå 1967. Med enkle ord fortel Oscar Magnusson om sin kamp på liv og død for å overleve tysk krigsfangenskap. Det handlar mest om livskrefter. Og styrken som bur i menneska.

Det er som om en gnist tennes i meg. Jeg fylles på nytt av den vissheten som har holdt meg opp gjennom fire år, den steile overbevisningen som ingen har klart å bryte ned: Jeg vil leve!

Jeg skimter den blå himmelen gjennom kirsebærgrenene og tanken går som så ofte før til 23. Davids salme, bare at ordene nå ikke lenger er en trøst, men en oppfyllelse: Herren er min hyrde, meg fattes intet.

I desse dagar er det godt å få seie ein takk for den fridomen Oscar Magnusson og mange andre kjempa for.